"Hva er det maksimale trykket for en blåser?" Det høres enkelt ut -, men svaret endres fullstendig avhengig av hvilken blåseteknologi du vurderer.
Regenerative blåsere (sidekanalblåsere) opptar trykkområdet mellom sentrifugalvifter og maskiner med positiv fortrengning. En--enheter leverer 250–350 mbar (25–35 kPa, 3,6–5,0 psi), og dekker de vanligste bruksområdene - akvakulturlufting, vakuumløfting og lett pneumatisk transport. Dobbel-enheter øker til 450–600 mbar (45–60 kPa, 6,5–8,7 psi) for oppgaver med høyere-trykk som dyp-tankavløpsvannlufting.
Visere med positiv forskyvning (røtter) presser langt utover regenerative grenser. En standard to-lobe eller tre-rootsblåser leverer 0,4 til 1,0 bar (40–100 kPa) i enkelt-konfigurasjon. Det trykket kommer imidlertid med-byrder: høyere støy, krav til oljesmøring og pulserende utløpsstrøm.
I den andre enden av spekteret produserer sentrifugalvifter og vifter store luftvolumer, men ved relativt lavt trykk - vanligvis 50–150 mbar (5–15 kPa). De er ikke egnet for applikasjoner som krever å skyve luft gjennom betydelig motstand, for eksempel undervannsluftingsdiffusorer eller pulvertransportlinjer.
Det er her kjøpere får problemer. Det "maksimale trykket" som er trykt på et viftedataark er den absolutte toppen maskinen kan oppnå et øyeblikk -, ikke et sikkert kontinuerlig driftspunkt. Å kjøre en hvilken som helst blåser på 100 % av det nominelle maksimum forårsaker overdreven varmeoppbygging (140–180 grader), motoroverstrøm og akselerert lagerslitasje.
Det sikre kontinuerlige driftsområdet er 60–80 % av det nominelle maksimum. Hvis en éntrinns regenerativ blåser er vurdert til maksimalt 300 mbar, designe systemet til å kjøre på 180–240 mbar. Riktig trykkklassifisering er ikke det høyeste tallet du kan finne - det er det applikasjonen din faktisk krever, med 20–40 % takhøyde for sikker kontinuerlig drift.